Det er flere dommer i rettspraksis som fastslår hvordan inntektsnivået skal beregnes. For eldre som skades varig, er det ofte kurant å anslå hva det fremtidige tapet i erverv vil være, da skadelidte på skadetidspunktet vil ha etablert en karriere som gjør det enkelt å forutse sannsynlig videre karriere og inntekt i fremtidige år. For folk under utdanning, eller unge som ennå ikke har bestemt seg for utdanning eller livsløp, vil det derimot være vanskelig å fastslå hva skadelidte ville ha tjent (dvs. Hva skadelidte ville ha blitt yrkesmessig), dersom skaden ikke hadde skjedd. Her er lovens hovedregel at man skal legge til grunn den mest sannsynlige inntekten for skadelidte under hensyntagen til skadelidtes ”evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering”.

Dersom skadelidte hadde inntekt før skaden, vil det ofte være naturlig å ta utgangspunkt i den faktiske inntekten før skaden, jf. blant annet Rt. 1970 s. 1452. Hvis skadelidte ikke hadde påbegynt sin karriere, så kan den påtenkte karrieren legges til grunn som inntektsnivå dersom et slikt karriereløp fremstår som sannsynlig utfra skadelidtes ”evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering”. I Plesnerdommen Rt. 1956 s. 278, Sevaldsendommen Rt. 1981 s. 138, Maskinistdommen Rt. 1984 s. 1246 og Danselærardommen iRt. 1985 s. 46 ble skadelidtes påtenkte karriere lagt til grunn.

Dersom skadelidte mener at han ville hatt høyere lønn uten skaden, har han i utgangspunktet bevisbyrden for det, jf Dykkerdommen Rt. 2003 s. 338. Imidlertid har skadevolder bevisbyrden for at skadelidte eventuelt ville hatt lavere inntekt uten skaden. Til tross for at samfunnet har sett en omfattende lønnsutvikling i løpet av de senere år, er det etablert i rettspraksis at skadelidte ikke får erstatning for påregnelig lønnsøkning i løpet av den periode som skaden antas å vedvare, slik at det lønnstap man kommer til at skaden har påført vil ligge til grunn for beregningen som en konstant faktor i de fremtidige år. Kommer man til at man for år 2009 har et lønnstap på kr. 350.000,- ved fortsatt arbeid innenfor en yrkesgruppe, vil man fortsatt legge til grunn kr. 350.000,- i de fremtidige årene 2010, 2011 osv. helt frem til pensjonsalder.

Hvis skadelidte på skadetiden ikke har fylt 16 år, utmåles erstatningen for tap i framtidig erverv etter skadeserstatningsloven § 3-2a, som angir en standardisert erstatning, der man ikke tar særlig hensyn til individuelle forskjeller. Standarderstatningen regnes ut fra den medisinske invaliditetsgraden. Ved 100 pst varig medisinsk uførhet gis en engangserstatning på 40 G (40 ganger folketrygdens grunnbeløp). Dersom skadelidtes varige medisinske uførhet er lavere enn 100 pst, reduseres erstatningen forholdsmessig – dvs. 50% uførhet gir 20 G. Imidlertid gis ikke erstatning ved lavere uførhetsgrad enn 15 pst. Erstatningssummen kan forhøyes i det omfang det finnes rimelig, dersom skadelidte de siste to år før skaden hadde gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 5 G eller mer.

I tillegg til den standardiserte erstatningen for tap i fremtidig erverv har barn også krav på påførte og fremtidige nødvendige ekstrautgifter som følge av skaden, som utgifter til transport, boligtilpasning og pleie/omsorg.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)