En forbruker er kjøper av vare eller tjeneste av en profesjonell næringsdrivende der tingen eller tjenesten ikke skal brukes i næring av kjøperen (hovedsakelig til privat bruk). Salg og utveksling av tjenester forbrukere imellom er heller ikke forbrukerkontrakter, men vanlige kontrakter, da forbrukerforhold forutsetter at selger og tilbyder eller disses representant opptrer i næringsvirksomhet, mens kjøper ikke gjør det.

Gjennom spesiell forbrukerlovgivning vil forbrukeren være sikret minsterettigheter i flere typer kontraktsforhold som forbrukerkjøp, håndverkertjenester, pakkereiser, kredittkjøp, timeshare, i tillegg til å ha angrerett ved fjernsalg og annet salg som skjer utenfor fast utsalgssted. Forbrukerrettighetene er regulert i flere lover, som forbrukerkjøpsloven, kredittkjøpsloven, finansavtaleloven, håndverkertjenesteloven, tidspartloven (timeshareloven) og angrerettloven. Dessuten vil eksempelvis avhendingsloven være ufravikelig i forbrukerkjøp, jf. avhendingsloven § 1-2.

Reglene for forbrukere er i all hovedsak ufravikelige (preseptoriske), og betyr at det ikke kan avtales unntak fra loven til ugunst for forbrukeren. At en lov helt eller delvis er ufravikelig er ikke i veien for at det avtales bedre rettigheter enn det forbrukeren ellers ville hatt etter loven. I forbrukerkjøpsloven § 3 er det for eksempel slått fast at ”Det kan ikke avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er ugunstigere for forbrukeren enn det som følger av loven her”.

Den profesjonelle part vil uten et lovfestet forbrukervern kunne få forbrukeren til å godta avtalevilkår som innskrenker forbrukers rettigheter til å påberope seg misligholdsbeføyelser ved mangelfull levering etter generell bakgrunnsrett. Misforholdet har lovgiver valgt å forsøke å jevne ut ved å lage ufravikelige regler til gunst for forbrukere, og som gir dem et minstevern mot uheldige avtalevilkår. Det som kjennetegner forbrukerretten er således at den griper inn i avtalefriheten, og sikrer forbrukeren minsterettigheter i et kontraktsforhold.

Virkningen av at kontraktsbestemmelser strider mot spesielle forbrukerregler i lov, blir normalt at den ufravikelige forbrukerregel legges til grunn i kontraktsforholdet i stedet for det avtalte. Med andre ord vil en spesiell ufravikelig regel for forbrukere legges til grunn i kontrakten, som om den var avtalt mellom partene. Hele kontrakten blir ikke av den grunn ugyldig uten videre, med mindre det på avtalerettslig grunnlag finnes grunnlag for ugyldighet etter avtaleloven.

Ufravikelig lovregulering av kontrakters innhold i forbrukerforhold er dermed et inngrep i prinsippet om avtalefrihet (at man kan avtale hva man vil stort sett). Formålet med preseptoriske forbrukerregler er at forbruker skal ha en lovbestemt sterkere stilling enn næringsdrivende for å beskyttes mot utnyttelse på grunn av den annens part forhandlingsposisjon. Man ønsker med slike lovregler å beskytte forbrukerne som gruppe mot samfunnsmessig uheldige avtaler. De preseptoriske kontraktsrettslige reglene er således laget for å regulere ønsket atferd mellom profesjonelle næringsdrivende og forbruker.

Forbrukerreglene kom formelt på plass i 1974, da kjøpsloven av 1907 ble endret. Før det hadde rettspraksis tatt hensyn til et eventuelt misforhold mellom forbruker og næringsdrivende ved tolking og utfylling av avtalers vilkår. I 1988 ble stadig flere forbrukerrettigheter regulert gjennom særbestemmelser om forbrukerkjøp til de enkelte paragrafene i kjøpsloven. Det har også lenge vært alminnelig antatt at det er noe mildere krav til undersøkelses-, reklamasjons- og opplysningsplikter for ikke profesjonelle parter. Forbrukerreglene for kjøp av ting ble i 2002 samlet i en egen lov. Reglene bygger i stor grad på kjøpsloven, men innebærer vesentlig styrking av forbrukerrettighetene. Andre forbrukerlover som blant annet håndverkertjenesteloven og angrerettsloven bygger også i stor grad på kjøpslovens system.

Det er også offentligrettslig forbudt å bedrive urimelig handelspraksis og aggressiv handelspraksis overfor forbrukere, herunder å begå villedende handlinger eller gi villedende informasjon til forbrukere etter markedsføringsloven kap. 2 (Handelspraksis overfor forbrukere). Avtalevilkår som er strid med de offentligrettslige standarder som er fastsatt der vil i stor grad sensureres av domstolene, og således gir bestemmelsene i markedsføringsloven kap. 2 et visst forbrukervern ved tolking og utfylling av forbrukerkontrakter.

EU ga 5. april 1993 et direktiv om urimelige standardiserte avtalevilkår i forbrukeravtaler (direktiv 9 3/13/EØF). Direktivet ble inkorporert i norsk lov 6. januar 1995 ved avtaleloven § 37. Avtaleloven § 37 har egne regler for standardavtaler i forhold til forbrukere i avtaleloven § 37. Blant annet heter det at dersom det er tolkningstvil om et avtalevilkår, skal det tolkes til fordel for forbrukeren, jf. § 37 første ledd tredje punktum.

I de senere årene er det kommet ytterligere forslag til direktiv fra EU, som vil endre norsk forbrukerrett på vesentlige punkter. Direktivene må gjennomføres i norsk rett etter EØS-avtalen. EU-kommisjonen har i 2009 fremmet et forslag til nytt direktiv om forbrukerrettigheter, der reglene ved forbrukerkjøp skal gjøres like innenfor alle medlemslandene i EU. Det nye direktivet innskrenker forbrukernes rettigheter i forhold til norsk rett, og styrker selgersiden noe. EU har foreslått å gi en regel om 2 års absolutt reklamasjonstid for alle varer, mens det etter norsk rett er en reklamasjonstid på 2 år, men også 5 år for ting som er ment å vare vesentlig lenger. EU foreslår også at selger kan velge om han ønsker å benytte seg av retting eller omlevering, mens det i dag er forbruker som normalt kan velge beføyelser her.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)