Helserett omfatter de rettsregler som regulerer helsevesenets område, herunder rettigheter og plikter for pasientbehandling og organisering og drift av helseforetak, samt til en viss grad ansvar for pasientbehandling. De siste 10-15 årene har helseretten vært i sterk utvikling, og det har i løpet av disse årene kommet flere nye lover og utfyllende forskrifter og rundskriv innenfor helseretten. Disse har ført til et tydeligere og mer oversiktlig bilde av helseretten, som grovt kan deles inn i tre hovedområder.

For det første har vi den organisatoriske lovgivningen som i hovedsak forteller hvem som er tillagt hvilke oppgaver i helsevesenet, og hvordan helsevesenet er organisert. Her er lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven), lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m.(spesialisthelsetjenesteloven) og lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. (helseforetakloven) sentrale.

Det offentlige helsevesenet deles i den forbindelse inn i to hovedområder; allmennhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Kommunene er ansvarlige for allmennhelsetjenesten, som omfatter blant annet de lokale helsestasjonene, oppfølging i skole mv. Staten er ansvarlig for spesialisthelsetjenesten gjennom de regionale helseforetakene, som eier de sykehus og rehabiliteringssentre som har spesialisert seg på å behandle sykdomstilstander som allerede er diagnostisert gjennom allmennhelsetjenesten eller fastlege. I dag er spesialisthelsetjenesten organisert gjennom helseforetak, hvilket innebærer at sykehusene er organisert som ett av 31 lokale helseforetak (HF) som leverer tjenester til det regionale helseforetak (Helse Sør-Øst, Helse Vest, Helse Midt-Norge, Helse Nord-Norge).. Disse fem regionale helseforetak i Norge er egne rettssubjekter etter lov om helseforetak av 15. juni 2001 nr 93 § 6. De regionale helseforetak leverer igjen helsetjenester til Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet. Type tjenester som leveres vil være vanlig sykehustjeneste, men også akuttmedisinsk beredskap, luftambulanse og ambulansetjeneste med bil, behandling for rusmiddelbruk og transport til undersøkelse og behandling, eller transport av helsepersonell. Hvert helseforetak (sykehus) ledes av et styre og en administrerende direktør oppnevnt av styret i det regionale helseforetaket

For det andre har vi den personelle lovgivningen som omhandler hvem som godkjennes som helsepersonell, og hvilke plikter helsepersonell har overfor pasienter og helsevesenet. De fleste regler angående dette er å finne i lov om helsepersonell mv. av 2. juli 1999 nr. 64 (helsepersonelloven). Helsepersonelloven er en samling av flere tidligere helselover som legeloven, tannlegeloven mv.

Det tredje området er pasientlovgivningen som i hovedsak inneholder bestemmelser om hvilke rettigheter pasienter har i forhold til helsevesenet. Disse reglene følger i hovedsak av lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven), og psykisk helsevernloven. Pasientrettighetslovens formål er etter § 1-1:

“å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på helsehjelp av god kvalitet ved å gi pasienter rettigheter overfor helsetjenesten. Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og helsetjeneste og ivareta respekten for den enkelte pasients liv, integritet og menneskeverd”.

Forvaltningsloven gjelder etter pasientrettighetsloven § 2-7 ikke for vedtak som fattes i forhold til pasientrettigheter etter kap. II. I Innst.O.nr. 23 (2003-2004) er årsaken begrunnet med at partsrettigheter etter forvaltningsloven kan føre til feil bruk av ressurser og unødig byråkratisering som ikke er til beste for pasienten.

Det fjerde og siste området er tilsynslovgivningen som omhandler regler om hvordan staten kan/skal føre tilsyn med at lover og forskrifter blir etterlevd av helsevesen og helsepersonell. Her finnes regler om hvilke konsekvenser det kan medføre om personellet handler i strid med de krav som stilles til dem. Her er lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten (Helsetilsynsloven) den sentrale loven. Som leder for hvert Helsetilsyn i fylket, står fylkeslegen. Å klage til fylkeslegen og Helsetilsynet er imidlertid det samme, men mange bruker fortsatt den gamle betegnelsen å klage til fylkeslegen.

Innenfor helseretten skiller en mellom tre typer rettigheter; retten til å bli pasient, rettigheter som pasient, og formelle rettigheter som gjelder saksbehandling. Retten til å bli pasient går ut på å kunne kreve undersøkelser, behandling, rehabilitering/habilitering, pleie og andre forebyggende tiltak, samt medvirke gjennom å få rett til informasjon om sykdommen og eventuelle behandlingstilbud. Denne retten avhenger av hva slags lidelse en har, sykdommens art og hvor alvorlig sykdommen er. I tillegg avhenger det av hva slags forvaltningsnivå som er ansvarlig i den aktuelle situasjon. I kraft av å ha pasientstatus får en for eksempel rett til informasjon og rett til å nekte en bestemt type behandling. De formelle rettighetene som gjelder saksbehandling følger i utgangspunktet av forvaltningsloven. Det kan for eksempel være retten til å klage på avgjørelser som tas og få de overprøvd på nytt. Dersom en har rettigheter etter loven, vil en ha et absolutt krav på en ytelse, uavhengig av om ressursene er begrenset.

Etter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter art. 12 plikter Norge å sørge for at enhver i Norge oppnår den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk ut fra det norske forhold tillater og som finnes rimelig. Det finnes imidlertid goder i helsevesenet som det er knapphet på, og som det vil være konkurranse om. Dette er goder som forvaltningen etter loven plikter å ha og fordele. Den enkelte borger har derimot ikke krav på noen tildeling, med mindre man har et rettskrav etter loven. Hvem som skal tildeles et slikt gode avgjøres ut fra en skjønnsmessig vurdering foretatt av forvaltningen.

Lovens ordlyd spiller en rolle ved vurderingen av hvilke goder pasienter har krav på og hvilke goder en kan bli tildelt. En rettighet foreligger som hovedregel om loven eksplisitt sier at en pasient/borger har ”rett til” eller ”krav på”. Sier loven at en rettighet ”kan gis” foreligger i utgangspunktet ingen rettighet.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)