Taushetsplikt

Helsepersonell mottar ofte sensitive opplysninger. Det stilles derfor visse krav til helsepersonellets behandling av informasjon. Kjernen i taushetsplikten går ut på at helsepersonell ikke skal gi videre opplysninger de har om pasienters helse og andre personlige forhold, ei heller at pasienten er pasient. Helsepersonell har ikke adgang til å bringe pasientopplysninger videre til andre, såfremt ikke pasienten samtykker eller loven ellers hjemler det. Taushetsplikten kan også omfatte opplysninger man får tilgang til utenfor tjenesteforholdet, så lenge helsepersonellet mottar disse i egenskap av å være helsepersonell. Dette er i tråd med domstolenes tolking av taushetspliktens rekkevidde på et beslektet område (sosialtjenesteloven § 8-8 og Rt. 1989 s. 1363). Reglene om taushetsplikt skal bidra til en forsvarlig behandling av pasientopplysninger, og ikke minst bidra til at pasientenes integritet blir vernet. I tillegg gir reglene samfunnsborgerne tillitt til helsepersonell og helsetjenesten, og vil av den grunn med trygghet kunne henvende seg for å få hjelp. Et annet hensyn som taler for taushetsplikt er at pasienter bidrar til å gi helsepersonell den informasjon som er nødvendig for å kunne utføre den helsehjelp det er behov for. Eksempelvis kan dette være pasienter som trenger psykologbehandling fordi de er redde for å bli overgripere. Taushetsplikten innskrenker helsepersonellets ytringsfrihet og offentlighetsprinsippet ved at bestemte pasientopplysninger skal holdes tause. Les mer...

Opplysningsplikt til andre etater

Helsepersonellovens kap. 6 hjemler regler som pålegger helsepersonell en plikt til å gi opplysninger til ulike etater. Helsepersonelloven § 30 sier at helsepersonell skal gi tilsynsmyndighetene adgang til virksomhetens lokaler og gi alle de opplysninger som anses påkrevd for utøvelsen av tilsyn med helsepersonells virksomhet. Helsepersonell skal uten hinder av taushetsplikten utlevere de dokumenter, lyd- og bildeopptak og lignende som kreves av tilsynsmyndighetene. Det er kritikkverdige forhold tilsynsmyndighetene søker å forebygge. Tilsynsmyndighetene består av fylkeslegene og Statens helsetilsyn, og de kan komme på både anmeldte og uanmeldte besøk. Bestemmelsen pålegger helsepersonell en plikt til å tilrettelegge slik at tilsynsmyndighetene kan utføre tilsyn ved at de får fysisk adgang til å studere og observere virksomheten. Eksempler som kan være av interesse for tilsynsmyndighetene er opplysninger i dokumenter, pasientjournaler og røntgenbilder. Helsepersonell kan ikke holde tilbake opplysninger som tilsynsmyndighetene har interesse av å få. De skal uten hinder av taushetsplikten forklare seg for tilsynsmyndighetene som har krav på å få både skriftlige og muntlige opplysninger. Ellers ville hele formålet med tilsyn være borte. Et unntak fra denne bestemmelsen er opplysninger som angår helsepersonell som selv har vært/er pasienter. Les mer...

Meldeplikt (dødsfall, fødsel mv.)

Helsepersonell har meldeplikt til folkeregisteret om dødsfall og fødsler. Dette følger av helsepersonelloven §§ 35 og 36. Formålet med denne pasientinformasjon er hensynet til samfunnets samling og oppfølging av informasjon. Mens helsepersonellets meldeplikt til tilsynsmyndigheter og politi er begrunnet i hensynet til pasienten, er meldeplikt om dødsfall og fødsler i mindre grad begrunnet i hensynet til den enkelte. Det er hensynet til generelle samfunnsinteresser som er hovedformålet. Et eksempel kan være alle opplysninger som meldes til statistisk sentralbyrå. Når det gjelder melding om fødsler, så er det den lege eller jordmor som har ansvaret for fødselen som er pliktig å melde fra. Dødfødsler skal også meldes. Det samme gjelder avsluttet svangerskap etter tolvte svangerskapsuke. Meldingen skal inneholde opplysninger om hvem som er barnets far. Les mer...

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)