Norsk avtalerett bygger på et prinsipp om at også et løfte er bindende så lenge akseptfristen løper; det såkalte løfteprinsippet.

Løfteprinsippet innebærer at et tilbud eller løfte er bindende ved at avgiver av tilbudet må stå ved løftet (tilbudet) dersom det rent faktisk aksepteres innen akseptfristen eller ”inden utløpet av den tid, som han, da han avgav tilbudet, maatte regne paa skulde gaa med” dersom det ikke er satt akseptfrist. Løftet gjelder innenfor en satt akseptfrist etter avtaleloven § 2, eller dersom det ikke er satt frist ”innen den tid mottaker maatte regne paa skulde gaa med” jf. avtaleloven § 3. Et tilbud er bindende for avgiveren fra og med løftet er kommet til adressatens kunnskap, jf. avtaleloven § 7.

Etter romerretten var regelen at et tilbud ikke er bindende før det er blitt akseptert, slik at tilbyderen når som helst kan kalles tilbake frem til det aksepteres. Imidlertid mente man ved utredningen av avtaleloven at en regel om at et løfte er bindende ut akseptfristen ville være det beste for omsetningslivet.

Et løfte er således etter norsk rett bindende for avgiveren, selv om det ennå ikke er akseptert, med mindre det i utsagnet løftet er tatt forbehold om at det kan trekkes tilbake o.l Et løfte om å stå inne for et tilbud vil derfor uten forbehold om bindingen, binde tilbyderen dersom det blir akseptert rettidig. Dersom tilbyder ikke ønsker å binde seg til tilbudet for lenge, må det således settes en kort akseptfrist.

Et tilbud eller løfte binder løftegiveren straks det er kommet til mottakerens kunnskap, jf. avtaleloven § 7. Mottakeren får således når løftet er kommet ham til kunnskap en betinget rett, som er betinget av at mottakeren aksepterer tilbudet. En eventuell aksept vil forandre løftet fra betinget til ubetinget, og avtale inngås.

Tilbyder kan bare fritt trekke tilbudet tilbake før eller samtidig med at det er kommet den andre part til kunnskap, jf. avtaleloven § 7. Man kan også ved særlige grunner trekke både tilbud og aksept tilbake i en viss grad etter at avtale formelt er inngått, dersom særlige grunner tilsier det og mottaker ennå ikke har innrettet seg etter løftet/avtalen, jf. avtaloven § 37 og regelen om re integra. Det innebærer f.eks. at det etter at tilbudet er kjent for mottakeren i utgangspunktet ikke er adgang til å tilbakekalle en bestilling selv om det ikke foreligger noen bekreftelse fra mottakeren.

I forarbeidene er det sagt en del om begrunnelsen for løfteprinsippet, som innebærer at en løftegiver må stå ved sitt løfte innenfor forutbestemt eller forutsatt akseptfrist dersom det aksepteres i Ot.prp.nr. 63 (1917) s. 22 og 23:

”Mens romerretten og de love som er sterkest paavirket av den, hævder at et tilbud ikke er bindende før det er blit akceptert og indtil dette øieblik kan kaldes tilbake, med andre ord at det er kontrakten og ikke de enkelte retshandler som binder, anerkjendes det i de fleste nyere retsforfatninger, at selve tilbudet binder den som har avgit det. En saadan ordning antages at stemme bedst med det moderne omsætningslivs behov og tilsiges av hensynet til begge parters interesse. Tilbyderens hensigt med at avgi et tilbud vil nemlig være den at avtale skal komme istand gjennem den anden parts akcept; men for at tilbudet skal bli gjenstand for dennes overveielser og saaledes eventuelt lede til akcept, vil det som regel være nødvendig, at han virkelig kan stole paa det og ikke til enhver tid er utsat for at det blir tat tilbake. At norsk ret i den heromhandlede henseende slutter sig til denne moderne retsopfatning er sikkert. At tilbud er bindende, er forlængst anerkjendt i praksis, se saaledes hrdd. i U. f. L. X side 195 og i Rt-1910-113 og brdd. i Rt-1897-396 og Rt-1900-604”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)