Foreldrenes omsorgsevne må vurderes på tidspunktet saken behandles etter § 4-21. Det er dermed forholdene på domstidspunktet som er avgjørende for om tilbakeføring kan skje, jf. Rt. 1991 s. 1355 (side 1358-59), der det ble uttalt:

"Avgjørelsen skal ... treffes på grunnlag av de faktiske forhold slik de er på tidspunktet for overprøvelsen; for domstolsprøvelsen er dette fastslått ved en rekke avgjørelser. Det er også lagt til grunn av Høyesterett at vurderingen av om omsorgsovertakelsen skal opprettholdes eller barnet tilbakeføres, i det vesentlige vil måtte bli det samme om søksmålet er reist for å få prøvet selve omsorgsvedtaket, eller om det ved anvendelsen av lovens § 48 annet ledd om opphevelse av omsorgsvedtak som angripes. Jeg viser til uttalelser om dette bl.a. i Rt-1986-1189 på side 1193 og Rt-1986-1222 på side 1233. I begge tilfelle vil virkningen for barnet av en tilbakeføring stå sentralt i vurderingen. Dette må innebære, slik jeg ser det, at det ikke kan få en slik ugyldighetsvirkning som den ankende part hevder, om retten i ettertid skulle mene at de lovfestede vilkår for barnevernets omsorgsovertagelse ikke var oppfylt den gang vedtaket ble truffet. Skulle retten ha en slik oppfatning, vil det naturligvis tilsi at det må foretas en særlig nøye vurdering av om det nå er tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde omsorgsover tagelsen."

Momenter i vurderingen er ulemper i forhold til at et barn må flytte fra et kjent og trygt miljø med skole, venner, fritidsaktiviteter osv. I tillegg må det legges vekt på den tilknytningen barnet har fått til sine fosterforeldre og eventuelle fostersøsken. På den annen side ble det uttrykt i Rt. 1984 s. 289 at lovens utgangspunkt i dag er at barn bør vokse opp hos sine biologiske foreldre:

“Det jeg må forstå som loven grunnsyn på spørsmålet om opphevelse av nemndomsorgen, bygger nok både på en utbredt oppfatning om betydningen av de bånd som følger av et foreldreforhold og på praktiske overveielser. Et ikke uvesentlig moment er at barnets rettslige forankring til et foreldrehjem er en annen og langt sterkere enn til et fosterhjem. Jeg tilføyer imidlertid at dette er et synspunkt som først og fremst knytter seg til den generelle lovforståelse”.

Sosiallovutvalget uttaler at det ligger i vår samfunnsoppfatning at foreldrene oppdrar sine egne barn, og at tilknytning til de biologiske foreldre i seg selv er å anse som en ressurs for barnet. At foreldre har vært i en situasjon hvor deres omsorgsevne har sviktet, skal ikke i seg selv diskvalifisere dem på lengre sikt. Ved vurdering av en tilbakeføring må det legges vekt på om de biologiske foreldrene klarer å ivareta et barn som for eksempel har fått psykiske problemer på grunn av omsorgsovertakelsen, de problemene en flytting kan medføre for barnet, om barnet har tatt skade av tidligere flyttinger og brudd med personer det hadde nær tilknytning til osv. En må dessuten ikke legge skjul på lovens krav om at skadevirkningene må være alvorlig før en tilbakeføring kan hindres. I de saker hvor barnet har blitt tilbakeført, har det som regel vært regelmessige samvær med de biologiske foreldrene.

I forarbeidene Ot.prp.nr 44 (1991-1992) s. 54 ble det uttalt følgende om vurderingen av om tilbakeføring bør skje:

“Etter Barne- og familiedepartementets forslag til bestemmelse i høringsutkastet er det et grunnvilkår for oppheving av vedtak om ansvarsovertakelse at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg og at det må kunne antas at dette er en situasjon som vil være varig. Utgangspunktet for vurderingen må likevel være hensynet til barnets beste. Det må derfor vurderes hvilken virkning en tilbakeflytting vil kunne få for barnet. I denne sammenheng vil barnets tilknytning til mennesker og miljø der det er, måtte tillegges vekt. Dette er i samsvar med gjeldende rett, og departementet foreslo dette hensynet inntatt i lovteksten”.

Og på s. 55:

”Barne- og familiedepartementet mener det bør være et grunnvilkår for oppheving av vedtak om ansvarsovertakelse at foreldrene må kunne gi barnet forsvarlig omsorg, og at tilbakeføring til foreldrene, etter en samlet vurdering, ikke vil føre til alvorlige problemer for et barn. Ved vurderingen av om barnet skal tilbakeføres til sine biologiske foreldre, må det ses hen til at tilknytningen til de biologiske foreldrene i seg selv kan være en ressurs for barnet. Problemer av mindre alvorlig, eller forbigående karakter, bør derfor ikke være utslagsgivende dersom foreldrene ellers kan gi barnet en varig forsvarlig omsorgssituasjon.”

Imidlertid vil spesielt tidsfaktoren kunne gjøre tilbakeføring vanskelig. Dersom det har gått lang tid, vil man normalt ha betenkeligheter mot å gjennomføre en tilbakeføring dersom forholdene i fosterhjemmet er stabilt. Tidsfaktoren ble nevnt som sentralt i Rt. 1991s. 668 (s. 676):

”Når man ser bort fra selve varigheten av fosterhjemsplasseringen, synes forholdene i denne saken - i betraktning av det som kan forventes noen år etter et § 16-inngrep - samlet vurdert å ligge meget godt til rette for en tilbakeføring. Psykolog Albæk Christensen som var sakkyndig for byretten, uttalte i bevisopptaket at "risikoen for langvarige skader antas å være mindre i denne saken enn i flertallet av andre saker med samme tidsfaktor". Dersom man likevel på grunn av tidsfaktoren unnlater å foreta en tilbakeføring, er det - slik jeg ser det - vanskelig å tenke seg at tilbakeføring av omsorgen ved langvarige fosterhjemsplasseringer vil skje i annet enn helt spesielle tilfeller, f eks når et fosterhjem sier opp kontrakten”.

Det er viktig med kontinuitet for barna, og man kan muligens legge til grunn et visst status quo-prinsipp ved tilbakeføring i forhold til at usikkerhet om risikoen for å bryte opp i barnets aktuelle situasjon ofte vil tale mot tilbakeføring, såfremt ikke tilbakeføring fremstår som et klart vedre alternativ.

Kontinuitet ble vektlagt Rt. 1992 s. 306, der det ble vist til sakkyndiges uttalelse:

”Kontinuitet dreier seg om det å ha kontakt med sin opprinnelse og sine røtter i løpet av oppveksten, selv om barnet skulle bo lange perioder utenfor hjemmet. Dette regnes som viktig for barnets identitetsutvikling. Stabilitet dreier seg om å ha en stabil og forutsigbar omsorgssituasjon, som varer over tid. Dette regnes som en viktig for barns identitetsutvikling, dessuten for oppbygging av andre psykologiske strukturer i personligheten.”

Er det fremmet sak om tilbakeføring for fylkesnemnda og dette avslås, kan det ikke fremmes ny sak før det har gått ett år. Dette følger av barnevernloven § 4-21 annet ledd. Blir sak fremmet innen denne 12 måneders fristen, kan fylkesnemnda beslutte å ikke behandle saken. Fylkesnemnda står imidlertid fritt til å behandle en sak også selv om fristen ikke er utløpt.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)